Den 31. juli 2020 i Bergen tinghus ble det avsagt slik

1. Kort om sakens bakgrunn

KJENNELSE

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning mot utplassering og kommersiell utleie av el-sparkesykler forestått av Ryde Technologies AS på kommunalt eid grunn uten kommunens samtykke.

Saksøker, Bergen kommune, eier deler av Bergen sentrum, herunder torg, parkområder, fortau og veiarealer. På vegne av Bergen kommune forvalter Bymiljøetaten kommunens arealer, og de disponerer et driftsbudsjett på 400 millioner kroner og investeringsbudsjett på 300 millioner kroner. Den saksøkte part, Ryde Technology AS, er et norsk selskap som driver med utleie av elektriske sparkesykler. Det fremgår av virksomhetens hjemmeside, www.ryde- technology.com, at brukerne kan hente og sette fra seg sparkesyklene hvor som helst innenfor et avgrenset geografisk område, med unntak av såkalte «no parking»-soner. Når brukeren skal ta sykkelen i bruk eller avslutte tjenesten, kan sparkesykkelen befinne seg på eiendom som selskapet ikke har disposisjonsrett over. Bestilling og betaling skjer over internett via appen «Ryde».

Den 26. juni 2020 startet saksøkte med utleie av elektriske sparkesykler i Bergen by. Saksøkte sendte et brev til Vest politidistrikt den 29. juni 2020, der det ble orientert om at selskapets virksomhet etter deres vurdering ikke var søknadspliktig etter Forskrift om politivedtekt, Bergen kommune (FOR-1999-10-26-1110) § 3 tredje ledd, jf. politiloven § 14, men at brevet kunne behandles som en søknad dersom politiet skulle være av en annen oppfatning. Brevet ble behandlet som en dispensasjonssøknad av Vest politidistrikt, som den 3. juli 2020 ga tillatelse under vilkår til utleie av inntil 500 elektriske sparkesykler i Bergen kommune frem til 1. oktober 2020. Det fremgår av tillatelsen at elektriske sparkesykler tilhørende Ryde Technology AS kan innbringes av Bergen kommune dersom de står til hinder for ferdselen.

Bergen kommune begjærte den 6. juli 2020 midlertidig forføyning for å stanse utplasseringen og den kommersielle utleien av el-sparkesykler til Ryde Technology AS. I begjæringen er det anført at kommunen i kraft av sin eiendomsrett har adgang til å regulere Ryde Technology AS’ virksomhet på kommunens områder uten hinder av politiets tillatelse. Kommunens anførsler og selskapets svar til disse vil bli nærmere behandlet i punkt 2 nedenfor.

Muntlig forhandling ble gjennomført i Bergen tinghus den 27. juli 2020. Avdelingsleder ved Bymiljøetaten, Tord Honne Holgernes, møtte og avga forklaring på vegne av kommunen. Styreleder i Ryde Technology AS, Espen Rønneberg, møtte og avga forklaring på vegne av selskapet. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som beskrevet i rettsboken.

2. Partenes påstander og anførsler

2.1. Saksøkers syn

Saksøker har nedlagt slik påstand i begjæring av 6. juli 2020:

  1. Ryde Technology AS plikter å avstå fra all utplassering og kommersiell utleie av el-

    sparkesykler på eller fra kommunal grunn i Bergen uten kommunens samtykke.

  2. Bergen kommune tilkjennes sakskostnader.

Til støtte for sin påstand anfører Bergen kommune at vilkårene i tvisteloven § 34-2, jf. § 34-1 for at en begjæring om midlertidig forføyning skal tas til følge er oppfylt. Hovedkravet er sannsynliggjort ved at kommunen i kraft av eiendomsretten blant annet kan regulere parkering på eiendommen, jf. Engstrøm (red.), Vegtrafikkloven og trafikkreglene (2012) s. 146–147.

Bergen kommune har med grunnlag i kommunens eierrådighet utarbeidet et eget regelverk for bruk av kommunale parker, friområder og byrom. Dette regelverket henstiller aktører som ønske å gjøre bruk av kommunens arealer til å fremsette søknad om dette. Kommunen har blitt kontaktet av andre aktører, blant annet VOI, som ønsker å starte opp med lignende virksomhet, og kommunen ser et klart behov for å regulere omfanget av utplasserte el-sparkesykler. Det er vist til at kommunen som grunneier har et selvstendig ansvar for å sikre en trygg og sikker ferdsel for alle trafikanter. Tjenesten som blir tilbudt av Ryde Technology AS medfører at et stort antall parkerte/hensatte sparkesykler kan hindre allmenn ferdsel og skape trafikkfarlige situasjoner. Virksomheten til Ryde Technology AS er av en slik karakter at den ikke kan beskyttes av retten til allmenn ferdsel på offentlig vei.

Det er anført at det foreligger sikringsgrunn etter både bokstav a og b i tvisteloven § 34-1 første ledd. Saksøkte har ved sin adferd satt kommunens rettigheter som grunneier til side, og dermed vesentlig vanskeliggjort forfølgning av kommunens rettigheter som grunneier. Saksøkte har videre ved sin adferd vist at selskapet ikke har til hensikt å respektere kommunens behov for å regulere bruken av sine arealer. Ved sin virksomhet bidrar selskapet til å hindre den allmenne ferdsel på offentlig grunn. Saksøktes adferd medfører også en fare for at andre aktører kan ta seg til rette på tilsvarende måte og etablere næringsvirksomhet på kommunal grunn uten kommunens samtykke.

Etter saksøkers syn vil midlertidig forføyning ikke være et uforholdsmessig virkemiddel. Saksøker har tatt seg til rette ved å starte virksomheten uten kommunens godkjenning. En midlertidig forføyning til hovedkravet er avgjort, er nødvendig for å få stanset virksomheten som anses å være til fare og hinder for andre trafikanter.page3image6309184

2.2. Saksøktes syn

Saksøkte har nedlagt slik påstand i sitt prosesskriv av 22. juli 2020:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

  2. Bergen kommune dømmes til å betale sakens kostnader.

Vilkårene for å ta en begjæring om midlertidig forføyning til følge er etter saksøktes syn ikke oppfylt. For det første foreligger det ikke et hovedkrav. Både private og kommersielle aktører har rett til å benytte sykkel, herunder el-sparkesykkel, på offentlig vei i samsvar med vegloven, veitrafikkloven og trafikkreglene. Kommunen har ikke anledning til å gripe inn i disse rettighetene uten hjemmel i lov. Dette gjelder særlig siden bruken er lovregulert, se Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (2018) s. 353.

Den saksøkte bestrider videre at det foreligger sikringsgrunn. Det er vist til at den kommersielle virksomheten er tillatt av Vest politidistrikt, og at det ikke kan være noe vanskeligere å få fastslått om en grunneier kan nekte selskapets virksomhet ved gjennomføring av et vanlig søksmål. Selskapet ønsker en god dialog med kommunen for å sikre et godt grunnlag for samarbeid. Etter saksøktes syn kan en generell fare for at en bruker feilparkerer en el-sparkesykkel, ikke i seg selv utgjøre en sikringsgrunn. El-sparkesyklene er relativt lette og de kan flyttes dersom de er til hinder for trafikken. Både politiet og kommunen har dessuten kompetanse til å håndheve brudd på trafikklovgivningen, og vil ha mulighet til å flytte eller fjerne eventuelle feilparkerte sykler.

Etter saksøktes syn vil en midlertidig forføyning utgjøre et uforholdsmessig virkemiddel. Selskapet deler mange av de samme interessene som kommunen, og ønsker å tilrettelegge for å hindre at den allmenne ferdselen blir hindret. En midlertidig forføyning vil påføre selskapet store økonomiske tap.

3. Rettens vurdering

3.1. Innledning

For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge må det være sannsynliggjort at det foreligger et krav som det kan begjæres forføyning for, jf. tvisteloven
§ 34-2 første ledd. Det må videre sannsynliggjøres at det foreligger en sikringsgrunn, jf. tvisteloven §§ 34-1 og 34-2 begges første ledd. Den skaden eller ulempen som en midlertidig forføyning påfører den saksøkte må ikke stå i åpenbart misforhold til saksøkerens interesse, jf. tvisteloven § 34-1 annet ledd.

Retten vil i den følgende drøftelsen ta stilling til om vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt. Som det vil fremgå, har retten kommet til at et saksøkte har sannsynliggjort at det foreligger et krav. Etter rettens syn foreligger det imidlertid ikke en sikringsgrunn etter bokstav a eller b i tvisteloven § 34-2. Da ett av grunnvilkårene for midlertidig forføyning ikke er oppfylt, vil retten ikke ta stilling til om den skaden eller ulempen som forføyningen kunne ha påført saksøkte ville ha stått i et åpenbart misforhold til saksøkerens interesse, kfr. Rt-2008- 1529 (25).page4image6448128

3.2. Om kravet er sannsynliggjort

Etter tvisteloven § 34-2 kan en midlertidig forføyning som et utgangspunkt bare besluttes når kravet det begjæres forføyning for er sannsynliggjort. Det må foretas en prejudisiell vurdering av hvorvidt det er mer sannsynlig at saksøkerens krav i en etterfølgende rettssak vil nå frem, enn at det ikke vil gjøre det, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 293, jf. 275 sammenholdt med Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 491.

I denne saken har kommunen anført at den har eiendomsrett over deler av de arealene som Ryde Technology AS utøver sin virksomhet på. I kraft av eiendomsretten har kommunen adgang til å nekte slik bruk, eventuelt å samtykke til den med eller uten betingelser. Kommunen har ikke påberopt andre kompetansegrunnlag for å begrense selskapets bruk, eller at saksøktes virksomhet må regnes som «omsetning» etter politivedtektene (FOR-1999-10-26- 1110) § 3, med den konsekvens at politiets tillatelse er beheftet med en personell kompetansemangel. Retten avgrenser derfor sin vurdering til kommunens anførsel om eiendomsrettens utstrekning.

Det er ikke bestridt mellom partene at kommunen er grunneier over deler av de områdene der Ryde Technology AS driver utplassering og utleie av el-sparkesykler. Derimot er partene uenige om kommunen som grunneier har rettslig adgang til å motsette seg slik virksomhet. Fra saksøkers side har det blitt anført at kommunen i kraft av eiendomsretten kan stille krav om samtykke. Saksøktes har på sin side vist til at Ryde Technology AS i medhold retten til allmenn ferdsel kan bruke kommunens arealer til utplassering og utleie av el-sparkesykler. Foranlediget av saksøktes prosedyre, finner retten grunn til å bemerke at Ryde Technology AS som tjenestetilbyder og eier av el-sparkesyklene må holdes ansvarlig for en eventuell feilparkering fra brukernes side.

Retten tar som utgangspunkt at kommunen i kraft av eiendomsretten har rettslig rådighet over sine arealer. Eiendomsretten er negativt avgrenset i den forstand at den gir kommunen en fri disposisjonsrett så lenge annet ikke er bestemt ved lov eller avtale. I denne sammenheng er veglovens bestemmelser om allmenn ferdsel og trafikkreglenes rett til stansing og parkering blitt påberopt av saksøkte som lov- og forskriftsbestemte begrensninger i kommunens eiendomsrett.

Vegloven § 1 definerer «offentlig vei» som «veg eller gate som er open for alminnelig ferdsel og som blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune etter reglane i kap. IV». Det er forutsatt i forarbeidene til bestemmelsen at en vei som er åpen for alminnelig ferdsel kan benyttes av alle «uten særskilt adkomst eller tillatelse», jf. Ot.prp. nr. 53 (1961–1962) s. 55. En lignende adgang til fri stansing og parkering av sykkel uten særskilt tillatelse fremgår av forskrift om trafikkregler (FOR-1986-03-21-747) § 18 nr. 4, som forutsetningsvis også gjelder for el-sparkesykler, se kjøretøyforskriften (FOR-1994-10-04-918) § 2-5 nr. 12 siste ledd.page5image6322624

Retten til allmenn ferdsel gjelder imidlertid ikke uten grenser. I forarbeidene til vegloven, Ot.prp. nr. 53 (1961–1962), fremgår følgende på s. 56–57:

«At vegen er åpen for alminnelig ferdsel, dvs. at alle kan benytte seg av den eller har adgang til den uten særskilt adkomst eller tillatelse, betyr imidlertid ikke at vegmyndighetene ikke kan treffe bestemmelse om at denne alminnelige ferdsel skal være av et bestemt slag, f.eks. at en bestemt vegstrekning bare skal kunne brukes av motorkjøretøyer, at en del av vegbanen bare skal kunne brukes av syklister, eller at fotgjengere skal ha fortauet til disposisjon og at motorkjøretøyer eller syklister ikke må kjøre på dette. Ferdselen er allikevel alminnelig, selv om den må utøves på en bestemt måte etter vegmyndighetenes eller politiets nærmere anvisning».

Denne reservasjonen støttes av lovens system, der det blant annet er nødvendig med tillatelse dersom veiområdet skal brukes som stand- eller lagringsplass for løsfotreklame, stativer og lignende, se vegloven § 57 annet ledd punkt 2. En lignende reservasjon fremgår av forskrift om trafikkregler § 18 nr. 4, der det fremgår at stansingen eller parkeringen «ikke [skal være] til unødig til hinder eller ulempe».

De nevnte reservasjonene i loven selv og dens forarbeider retter seg mot veimyndighetene og politiet som dispensasjonssubjekt uten at det er presisert hvilke myndigheter dette er. Det er imidlertid forutsatt i domstolpraksis at kommunen som grunneier også vil kunne stille skjerpede krav på grunnlag av sin eiendomsrett. Retten viser til LH-2001-627, der det ble lagt til grunn at kommunen som grunneier kunne stille krav om søknad og begrensninger på antall torgplasser. At det i den nevnte saken var tale om en stedbundet virksomhet til forskjell fra mer mobile el-sparkesykler der bestilling og betaling skjer i en app, er i denne sammenheng av mindre betydning. Det sentrale for brukeren er hvor fremkomstmiddelet er plassert.

For at en vei skal regnes som «offentlig» i henhold til vegloven, må det etter rettens syn være tale om en bruk som ikke går utover den alminnelige med mindre eieren selv samtykker til slik bruk. Retten finner støtte for et slikt synspunkt i det nevnte kildematerialet, men også i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1910-314, der det etter Høyesteretts syn ikke ville være tilstrekkelig at en plass rent faktisk ble benyttet til ferdsel; det kunne være tale om en «uskyldig nyttesret, som eieren ikke har fundet det nødvendig at reagere mod». Dommen er vist til i veglovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 53 (1961–1962) s. 55. I lys av det nevnte legger retten til grunn at en bruk av større omfang ikke vil være beskyttet av retten til allmenn ferdsel. At bruken er kommersielt motivert, er i denne sammenheng av underordnet betydning, kfr. også Rt-2014-36 (65) om den tilsvarende problemstillingen etter friluftsloven § 2.

I denne saken er det flere konkrete holdepunkter som tilsier at saksøktes bruk går utover den alminnelige. Retten viser til at kommunens arealer ikke bare blir brukt som veigrunn til kjøring, men at disse arealene også benyttes som oppstillingsplass til opp mot 500 el- sparkesykler. Det er med andre ord ikke tale om en kortvarig og forbigående bruk av kommunens arealer. Saksøktes bruk har medført redusert fremkommelighet og vært til sjenanse og fortrengsel for andre. Parkeringen av el-sparkesykler har skapt problemer fortrafikksikkerheten som saksøker har dokumentert med bilder. Selskapets virksomhet har vært av en slik karakter at politiet har regnet den som søknadspliktig etter politivedtektene § 3, og selskapets virksomhet har fått oppmerksomhet i nyhetsbildet.

Til dette kommer de særlige hensynene som Bergen kommune skal ivareta. Sentrale og verneverdige byområder i kommunen er under press, og det er derfor et særlig behov for regulering. I Gåstrategi for Bergen 202030 punkt 3.2.2 er det gitt egne retningslinjer for håndteringen av små elektriske kjøretøy, og det fremgår at eventuelle tillatelser bør være styrt og basert på kunnskap og erfaringer fra andre byer. Kommunedelplanen for Bergen sentrum (20002011) § 6 gjenspeiler kommunens ønske om å utforme byrommene i størst mulig grad for en integrert gatebruk med alle trafikantgrupper.

Retten bemerker at Bergen kommune i sin praksis har stilt krav om samtykke for lignende bruk av kommunens arealer. Dette gjelder blant annet bysykkel-ordningen, der kommunen inngikk kontrakt med Clear Channel etter en forutgående prøveordning og midlertidig godkjenning. På samme måte har kommunen tillatt at parkeringsplasser på offentlig vei kan reserveres for kjøretøy knyttet til bildeling. Etter hva retten har fått opplyst, har det imidlertid ikke blitt gitt noen lignende tilsagn om bruk av kommunens arealer for så vidt gjelder Bergen Segway og Foodora. Da det ikke er anført brudd på noen likhetsprinsipp, finner retten ikke grunn til å behandle dette nærmere. Retten finner likevel grunn til å påpeke at både Bergen Segway og Foodora bruk av kommunens arealer synes å være av mindre omfattende karakter.

Ut fra en samlet vurdering finner retten at saksøktes bruk innebærer en slik utnyttelse av grunnen som kommunen i kraft av sin eiendomsrett må være posisjonert til å beskytte seg mot.

Den saksøkte har anført at kommunens kompetanse i kraft av eierrådigheten er mer begrenset i lys av dagens omfattende regulering for bruk av det offentlige byrom, og har til støtte for dette vist til juridisk teori. Blant annet kan kommunen ikke forby en demonstrasjon på kommunal grunn som ellers er åpen for allmenn ferdsel, jf. Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (2018) s. 353354 og i samme retning Graver, Alminnelig forvaltningsrett (2015) s. 208. Retten finner at eksempelet som blir nevnt i juridisk teori ikke er betegnede for situasjonen vi her står ovenfor. Særlig med hensyn til utplasseringen av el-sparkesykler er situasjonen mer sammenlignbar med vegkantsalg, fortøyning av båter og forskjellige slags trafikkreguleringer. For slik virksomhet er det forutsatt i kommentarutgaven til vegloven kap. VI på www.juridika.no at kommunene på grunnlag av eiendomsretten kan regulere bruken. Et lignende syn kommer til uttrykk i Engstrøm (red.), Vegtrafikkloven og trafikkreglene (2012) s. 146–147.

Rettens konklusjon er på denne bakgrunn at vegloven og trafikkreglenes regler ikke innskrenker kommunens disposisjonsrettigheter som grunneier.

At det i denne saken allerede foreligger et vedtak fra Vest politidistrikt, utelukker ikke at kommunen i kraft av et annet kompetansegrunnlag kan treffe avgjørelser som gjelder ved siden av den kompetansen som tilkommer politiet i medhold av politivedtektene. Retten viser til at kompetansen er utledet fra forskjellige rettsgrunnlag som dessuten gir kompetanse til organisatorisk atskilte myndigheter som er sammensatt på ulik måte og som for øvrig har forskjellig funksjon og rolle i samfunnet. At kommunens vurderinger til dels kan falle sammen med de vurderingstemaer som politivedtektene legger opp til, kan derfor ikke være avgjørende. Retten viser til Rt-2014-538 (40), Rt-2005-469 (46) og Rt-1962-530 (s. 533). Utgangspunktet er derfor at det er opp til kommunen å vurdere en eventuell anmodning om bruk av kommunens arealer, kfr. LG-2004-5524 og LG-2009-127822, og at selskapet selv bærer risikoen for eventuelle forventninger om innvilgelse, kfr. LG-2007-13710.

Som forvaltningsorgan er Bergen kommune underlagt alminnelige forvaltningsrettslige regler, selv der kommunen utøver kompetanse på grunnlag av privatrettslig autonomi, jf. blant annet forvaltningsloven § 1 og Rt-2009-1356 (31). Saksøkte har i denne sammenheng påberopt at kravet til lovhjemmel slik det kommer til uttrykk i Grunnloven § 113 vil stille krav til hvilket kompetansegrunnlag som kommunen kan bygge rett på.

Ikke enhver ugunstig avgjørelse i den privates rettssfære vil regnes som et «inngrep» med den følgen at lovkravet kommer til anvendelse, kfr. Rt-1995-20 (s. 21). Kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes, jf. Rt-1995-530 (s. 537). I denne saken er det tale om bruk av arealer som disponeres av kommunen på vegne av fellesskapet, slik at reguleringshensyn gjør seg særlig gjeldende. Inngrepet består i at kommunen har krevd at saksøkte fremmer en søknad eller på annen måte inngår en avtale med kommunen om bruken. Da det foreløpig ikke er fremsatt noen anmodning eller søknad fra saksøkte om bruken av arealet, og det av denne grunn heller ikke har blitt truffet noe formelt avslag av kommunen, finner retten at inngrepet ikke rammer spesielt hardt. Selv om saksøkte har foretatt betydelige investeringer i innkjøp av elektriske sparkesykler, har investeringen blitt foretatt uten de nødvendige avklaringene. Etter en samlet vurdering finner retten at inngrepet sikke er av en slik karakter at det krever uttrykkelig hjemmel i formell lovgivning.

Kommunens virksomhet vil også være begrenset av andre forvaltningsrettslige regler, blant annet kravet til god forvaltningsskikk, men det er ikke anført at det foreligger brudd på slike regler. Da det foreløpig ikke har blitt truffet noe vedtak om tillatelse eller avslag i saken, ser retten ingen grunn til å problematisere andre forvaltningsrettslige regler nærmere.

Den saksøkte part har påberopt TSTRO-2020-47493 til støtte for at det ikke foreligger noe hovedkrav på saksøkers hånd. Saken angår samme saksøkte og de faktiske forholdene er nært beslektede med nærværende sak. I tråd med alminnelige rettskraftsynspunkter er kjennelsens resultat likevel ikke bindende for retten. I lys av saksøktes anførsler har retten likevel funnet grunn til å bemerke at saken gjelder en midlertidig forføyning der hovedkravet prøves prejudisielt med kortere forhandlinger uten full bevisførsel og med mindre fyllestgjørende saksfremlegg. Hovedsaken er etter det opplyste ennå ikke avgjort. Retten finner derfor at kjennelsen ikke har noen klar overføringsverdi til vår sak. Som det har fremgått, har retten i nærværende sak dessuten en annen oppfattelse av rekkevidden av veglovens regler samt betydningen av lovkravet. At det finnes regler som til dels tillater men til dels også forbyr slik virksomhet som saksøktes, hindrer ikke kommunen i å treffe avgjørelser i kraft av eiendomsretten.page8image6744768

Retten finner på denne bakgrunn at saksøkte har sannsynliggjort kravet.

3.3. Om det foreligger sikringsgrunn

Tvisteloven § 34-2 første ledd oppstiller to alternative sikringsgrunner i bokstav a og b. Etter bokstav a vil det foreligge en sikringsgrunn dersom saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.

Det følger av domstolpraksis at midlertidig forføyning ikke kan besluttes i medhold av § 34-1 første ledd bokstav a dersom den foregriper fullbyrdelsen av et hovedkrav, jf. Rt‐2009‐154 (16) med videre kildehenvisninger. Saksøkeren vil i slike tilfeller istedenfor være henvist til å kreve økonomisk kompensasjon, kfr. Rt‐1999‐1220. Det er ikke opplyst om det er tatt ut søksmål i hovedsaken og hva saksøkers påstand i så fall vil være. I begjæringen har saksøker angitt som hovedkrav at de har eiendomsrett over arealet som Ryde Technology AS utøver sin virksomhet på, og at de i kraft av eiendomsretten har adgang til å nekte slik bruk, eventuelt å samtykke til den på betingelser. Forføyningskravet går ut på at Ryde Technology AS plikter å avstå fra all utplassering og kommersiell utleie av el-sparkesykler på eller fra kommunal grunn i Bergen, uten kommunens samtykke. Retten påpeker at kravene er nært beslektede, men tar ikke stilling til hvorvidt forføyningskravet i realiteten går ut på en oppfyllelse av hovedkravet, da den uansett finner at «saksøktes adferd» ikke gjør det nødvendig med en midlertidig sikring, fordi gjennomføringen av kravet ellers vil bli «vesentlig vanskeliggjort».

For at det skal foreligge sikringsgrunn i medhold av bokstav a, må behovet for forføyning skyldes saksøktes adferd. Som regel må det foreligge en viss ytre handlemåte eller opptreden som gir grunn til å frykte at en rettighet vil bli krenket hvis det ikke blir grepet inn, uten at det kreves at hans adferd betraktes som utilbørlig eller illojal, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 292 sammenholdt med Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 491. Forføyningen etter bokstav a vil være særlig aktuelt dersom det er tale om en rettsstridig handling fra motpartens side, for eksempel at han rettsstridig er i ferd med å oppføre eller rive en bygning eller å selge et formuesgode uten å ha rett til det, jf. Ot.prp. nr. 65 (19901991) s. 292 sammenholdt med Ot.prp. nr. 51 (20042005) s. 491. Forføyning etter dette alternativet er likevel mest aktuelt der kravet er av en slik karakter at saksøkte skal oppfylle sin forpliktelse en gang for alle, se Flock, Midlertidig sikring (2011) s. 97.

Å gjøre bruk av en annens eiendom uten nødvendig samtykke må etter rettens syn regnes som en slik rettsstridig handling som omfattes av bokstav a. Ved sin rettsstridige virksomhet får saksøkte mulighet til å bygge seg opp som markedsaktør, samtidig som kommunens muligheter til å disponere sitt areal blir snevret inn. Retten kan imidlertid ikke se at saksøktes adferd gir grunn til å frykte at kommunens rettigheter vil bli krenket dersom det ikke blir grepet inn. Saksøkte har både skriftlig og muntlig forsikret at de ønsker dialog med kommunen. Etter rettens syn er kravet heller ikke av en slik karakter at det innebærer en engangsoppfyllelse. Gjennomføringen av kravet vil derfor ikke bli «vesentlig vanskeliggjort» ved å avvente dom i saken. Retten finner støtte for vurderingen i LB-2017-174401 og LB- 2012-44548.page9image6486656

Retten finner på denne bakgrunn at det ikke har blitt sannsynliggjort at det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-2 første ledd bokstav a.

Etter tvisteloven § 34-2 første ledd bokstav b vil det foreligge en sikringsgrunn når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for. Sammenlignet med sikringsgrunnen i bokstav a, gir bokstav b en videre adgang til å beslutte midlertidig forføyning selv om det vil innebære en foregrepet tvangsfullbyrdelse avhovedkravet, jf. Rt‐2002‐123 (s. 126) med videre kildehenvisninger. Det fremgår av Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 292 at saksøktes adferd bare er relevant ved vurderingen av å hindre voldsomheter, og ikke de forutgående alternativene vesentlig skade eller ulempe.

Det er på det rene at det foreligger et omtvistet rettsforhold. Etter saksøkers oppfatning er det tale om vedvarende uberettiget benyttelse av kommunens arealer. Saksøkte hevder at de gjør bruk av en rett som tilkommer dem i medhold av lovgivningen og utfyllende regelverk.

Den anførte skade og ulempe som kommunen påføres ved saksøktes virksomhet er at kommunen som grunneier må ta ansvar for eventuelle feilparkerte sykler i den grad saksøkte selv ikke gjør dette, og at slike feilparkerte sykler utgjør et trafikksikkerhetsmessig problem
– særlig for eldre og funksjonshemmede. Det er vanskelig for kommunen å følge opp eventuelle brudd da det er tale om opptil 500 el-sparkesykler. Til dette har saksøkte påpekt at en eventuell ulempe eller skade som virksomheten har pådratt kommunen har vært av begrenset omfang: Av 150 000 parkeringer har det så langt bare vært nødvendig med 49 inntauinger. Syklene som har vært feilparkert har blitt ryddet bort. Selskapet har en mobil patrulje som opererer i Bergen hele døgnet, og som fjerner eventuelle el-sparkesykler som står til hinder for allmenn ferdsel. Selskapet har videre en egen «vakttelefon» og epost-konto som gjør at de raskt kan rydde opp, og de bistår så godt de kan dersom politiet tar kontakt. Etter kontakt med politiet har selskapet blant annet blitt innført «no parking»-soner i appen. Selskapet driver med holdningsskapende kampanjer på Facebook, og brukeren samtykker til å følge trafikkreglene når avtalen inngås. På hver el-sparkesykkel er det festet et klistremerke der brukeren oppfordres til å sørge for at parkeringen ikke er til hinder eller ulempe for funksjonshemmede og blinde.

I lys av det nevnte kan den anførte skaden eller ulempen etter rettens syn ikke regnes som «vesentlig».

Retten påpeker at en midlertidig forføyning i saken heller ikke er «nødvendig» for å avverge vesentlig skade eller ulempe. Retten viser til at saksøker har andre, like hensiktsmessige forføyninger til rådighet, blant annet har Vest politidistrikt i sin tillatelse uttrykkelig gitt kommunen uttrykkelig adgang til å innbringe elektriske sparkesykler som står til hinder for ferdselen. Retten finner støtte for sitt synspunkt i Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven kommentarutgave (2008) s. 1161–1162.page10image6360256

Etter rettens syn foreligger det ikke konkrete holdepunkter for at saksøktes adferd vil medføre voldsomheter etter bokstav b annet alternativ.

Retten finner på denne bakgrunn at det ikke har blitt sannsynliggjort at det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-2 første ledd bokstav b.

4. Rettens konklusjon

Rettens konklusjon er at tvistelovens vilkår for å ta en begjæring om midlertidig forføyning til følge ikke er oppfylt. Begjæringen fremsatt av Bergen kommune tas på denne bakgrunn ikke til følge.

Da saksøkte fullt ut har fått medhold, har selskapet i medhold av tvisteloven § 20-2 krav på full erstatning for sine sakskostnader. Etter tvisteloven § 20-5 skal erstatningen dekke alle nødvendige kostnader forbundet med saken. Ifølge samme bestemmelse skal det ved vurderingen legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Utgifter til prosessfullmektig anses normalt som nødvendige, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005)

s. 447. På samme side er det imidlertid forutsatt at retten skal utøve en reell kontroll av salærkravet, både når det gjelder tidsbruken og den timepris som avkrevd.

Saksøktes prosessfullmektig fremla under rettsmøtet den 28. juli 2020 en sakskostnadsoppgave der det fremgår et krav på totalt kr. 198 900 for til sammen 51 timer inkludert reise. Saksøktes prosessfullmektig ble under rettsmøtet gitt anledning til å kommentere saksøktes sakskostnadsoppgave, og det ble påpekt at tidsbruken var stor hensett at saksøkte hadde ført en lignende sak for Trondheim kommune. Saksøktes prosessfullmektig kommenterte til dette at saksøker hadde inngitt et prosesskriv med omfattende bilagsmateriale som hun måtte ha anledning til å sette seg inn i. Saksøkte hadde ingen merknader til saksøkers saksomkostningsoppgave, der det fremgår et krav på kr. 90 100 for til sammen 53 timer.

Hovedvirksomheten til Ryde Technology AS er utleie av el-sparkesykler. Selv om selskapet har virksomhet i flere byer, har det blitt opplyst at selskapet har investert betydelige midler når det gjelder deres virksomhet i Bergen. Retten legger derfor til grunn at saken har stor økonomisk betydning for selskapet. De faktiske forhold har ikke vært omtvistet. De underliggende rettslige vurderingene som ligger til grunn for begjæringen er imidlertid noenlunde komplisert, selv om saken har dreid seg om et snevert anlagt tvistespørsmål.

Ut fra en samlet vurdering finner retten at tiden som er medgått anses rimelig nødvendig, og saksøkte tilkjennes på denne bakgrunn sakskostnader som påstått. Retten har ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 eller § 20-4.

Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av kjennelsen, jf. tvisteloven § 19-7.

SLUTNING

  1. Begjæring om midlertidig forføyning mot Ryde Technology AS tas ikke til følge.

  2. Bergen kommune dømmes til å erstatte Ryde Technology AS sine saksomkostninger med kr. 198 900 – ethundreognittiåttetusennihundre – innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

    Retten hevet Henriette N. Tøssebro

Veiledning om anke i sivile saker vedlegges.
Ved anke må den ankende parten betale ankegebyr på kr. 7 032.

Dokument i samsvar med original Jannicke Stien saksbehandlerpage12image6722816

Veiledning om anke i sivile saker

I sivile saker er det reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 som gjelder for anke. Reglene for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger er litt ulike. Nedenfor finner du mer informasjon og veiledning om reglene.

Ankefrist og gebyr

Fristen for å anke er én måned fra den dagen avgjørelsen ble gjort kjent for deg, hvis ikke retten har fastsatt en annen frist. Disse periodene tas ikke med når fristen beregnes (rettsferie):

  • -  fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag

  • -  fra og med 1. juli til og med 15. august

  • -  fra og med 24. desember til og med 3. januar

    Den som anker, må betale behandlingsgebyr. Du kan få mer informasjon om gebyret fra den domstolen som har behandlet saken.

    Hva må ankeerklæringen inneholde?

    I ankeerklæringen må du nevne

  • -  hvilken avgjørelse du anker

  • -  hvilken domstol du anker til

  • -  navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger

  • -  hva du mener er feil med den avgjørelsen som er tatt

  • -  den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil

  • -  hvilke nye fakta, bevis eller rettslige begrunnelser du vil legge fram

  • -  om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den

  • -  det kravet ankesaken gjelder, og hvilket resultat du krever

  • -  grunnlaget for at retten kan behandle anken, dersom det har vært tvil om det

  • -  hvordan du mener at anken skal behandles videre

    Hvis du vil anke en tingrettsdom til lagmannsretten

    Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten. Du kan anke en dom hvis du mener det er

  • -  feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i dommen

  • -  feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)

  • -  feil i saksbehandlingen

    Hvis du ønsker å anke, må du sende en skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har behandlet saken. Hvis du fører saken selv uten advokat, kan du møte opp i tingretten og anke muntlig. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater, anker muntlig.

    Det er vanligvis en muntlig forhandling i lagmannsretten som avgjør en anke over en dom. I ankebehandlingen skal lagmannsretten konsentrere seg om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet, og som det er knyttet tvil til.

    Lagmannsretten kan nekte å behandle en anke hvis den kommer til at det er klart at dommen fra tingretten ikke vil bli endret. I tillegg kan retten nekte å behandle noen krav eller ankegrunner, selv om resten av anken blir behandlet.

    Retten til å anke er begrenset i saker som gjelder formuesverdi under 250 000 kroner
    Hvis anken gjelder en formuesverdi under 250 000 kroner, kreves det samtykke fra lagmannsretten for at anken skal kunne bli behandlet.

    Når lagmannsretten vurderer om den skal gi samtykke, legger den vekt på

  • -  sakens karakter

  • -  partenes behov for å få saken prøvd på nytt

  • -  om det ser ut til å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket, eller ved behandlingen av saken

    Hvis du vil anke en tingretts kjennelse eller beslutning til lagmannsretten

    En kjennelse kan du som hovedregel anke på grunn av

  • -  feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i kjennelsen

  • -  feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)

  • -  feil i saksbehandlinge

Kjennelser som gjelder saksbehandlingen, og som er tatt på bakgrunn av skjønn, kan bare ankes dersom du mener at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

En beslutning kan du bare anke hvis du mener

  • -  at retten ikke hadde rett til å ta denne typen avgjørelse på det lovgrunnlaget, eller

  • -  at avgjørelsen åpenbart er uforsvarlig eller urimelig

    Hvis tingretten har avsagt dom i saken, kan tingrettens avgjørelser om saksbehandlingen ikke ankes særskilt. Da kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

    Kjennelser og beslutninger anker du til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anken avgjøres normalt ved kjennelse etter skriftlig behandling i lagmannsretten.

    Hvis du vil anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett

    Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.

    Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis bare når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den aktuelle saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.

    Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta anker over kjennelser og beslutninger til behandling.
    Hvis de blir tatt til behandling, er det som regel hvis spørsmålet har betydning utover den aktuelle saken, hvis andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller hvis saken reiser omfattende bevisspørsmål.

    Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.

     Anke over lagmannsrettens kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.