Hjem/Tema og spørsmål/Kommunale vegnormaler

kommunale vegnormaler

Denne artikkelen inneholder omtale av rettsgrunnlaget for vegnormaler, om adgang for kommuner til å fravike de sentralt bestemte vegnormalene, og om utarbeidelse og vedtakelse av kommunale vegnormaler.

Rettsgrunnlaget for vegnormaler og for planlegging av offentlige veger er Veglova § 13, jf. § 12, som lyder slik:

§ 13.Departementet gir føresegner om anlegg av offentlig veg (vegnormalar).

§ 12.Planlegging av riksveg, fylkesveg og kommunal veg skal skje etter reglane om planlegging i plan- og bygningslova.

Vegnormalene er hjemlet i forskrift av 29.03.2007 for anlegg av all offentlig veg, gitt av Samferdselsdepartementet med hjemmel i § 13 i Veglova. Forskriften lyder slik:

§ 1.Virkeområde

Forskriften gjelder utforming og standard ved planlegging og bygging av offentlige veger og gater, jf. vegloven § 1. Forskriften kan fravikes av Samferdselsdepartementet.

§ 3.Vegnormaler

1. Vegnormaler som kan ha miljø- eller samfunnsmessige konsekvenser, skal godkjennes av Samferdselsdepartementet. 

2. Statens vegvesen ved Vegdirektoratet kan innenfor rammen av forskriftene fastsette utfyllende bestemmelser – vegnormaler. Målet med normalene er effektiv og trafikksikker transport av mennesker og gods, og best mulig tilpasning til bebyggelse, bomiljø, bymiljø, landskap, naturmangfold, kulturmiljø, vegetasjon og landbruksarealer. 

3. Det skal redegjøres for miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av vegnormalene før de vedtas. Offentlige og private institusjoner og organisasjoner som skal benytte vegnormalene, eller som skal ivareta brukerinteresser, bør gis anledning til å uttale seg. Statens vegvesen ved Vegdirektoratet bestemmer på hvilken måte høring skal foregå. Høring kan unnlates hvis den ikke vil være praktisk gjennomførlig eller må anses åpenbart unødvendig. 

4. Myndighet til å fravike vegnormalene innenfor forskriftenes rammer, legges til Statens vegvesen ved Vegdirektoratet for riksveg, fylkeskommunen for fylkesveg og kommunen for kommunal veg dersom ikke annet følger av annen forskrift etter vegloven. 

5. Vegnormalene skal sikre en tilfredsstillende og enhetlig kvalitet på vegnettet ut fra samferdselspolitiske mål. Vegnormalene vil derfor måtte inneholde en del standardkrav. Vegnormalene skal likevel gi frihet til å velge løsning tilpasset forholdene på stedet. 

6. Vegnormalene er en del av det tekniske grunnlaget for valg av løsning gjennom planlegging. Planbehandlingen skal skje med hjemmel i plan- og bygningsloven. 

7. Ved planlegging og utbygging av vegnettet skal det fastlegges hvordan gang- og sykkeltrafikken skal avvikles.

§ 4.Ikrafttreden

Forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift 24. mars 1987 nr. 225 om anlegg av veg.

Denne forskriften gjelder for Vegdirektoratets vegnormaler N100, N101 N200, N400, N401, N500 og N601. Når det gjelder skilt-, oppmerkings- og signalnormalene, er disse hjemlet i skiltforskriftens § 35 etter Vegtrafikkloven, og disse omfatter håndbok N300, N301, N302 og N303. I tillegg til vegnormaler finnes det utfyllende veiledninger underlagt vegnormalene. Disse er imidlertid ikke kravpålagt. 

Vegnormalene danner grunnlaget for alle som planlegger, dimensjonerer og bygger offentlige veger. De utgjør også et hensiktsmessig verktøy for å ta standpunkt til hvilke funksjons- og kvalitetskrav som skal stilles ved planlegging og bygging av veger. De sentrale vegnormalenes krav og anbefalinger er basert på en helhetlig vurdering av totalkostnadene for samfunnet, trafikksikkerhet, helse og arbeidsmiljø, ytre miljø, klimapåvirkning, jordvern, trafikkberedskap og framkommelighet. 

Myndighet til å fravike de sentrale vegnormalene er gitt i § 4 i Samferdselsdepartementets forskrift. Denne adgangen til fravik åpner for lokale tilpasninger, og blant annet for utviklingsarbeid, innovasjon og utprøving av nye løsninger der dette kan være rasjonelt og hensiktsmessig ut fra stedlige forhold. Nærmere om fravik fra krav i Vegdirektoratets vegnormaler

I forhold til håndbøkene N100, N101, N200, N400, N401, N500 og N601 har Statens vegvesen ved Vegdirektoratet myndighet til å fravike normalenes krav for riksveger. For kommunale veger er myndighet for å fravike kravene i disse håndbøkene tillagt den enkelte kommune. 

For håndbøkene N300, N301, N302 og N303 som er hjemlet i skiltforskriften § 35, har Statens vegvesen fraviksmyndighet for hele det offentlige vegnettet. Det er utviklet en egen instruks og søknadsskjema for kommunale veger.

Hva innebærer så formuleringene «myndighet til å fravike vegnormalene innenfor forskriftens rammer», slik kommunene har etter forskriftens § 3 nr. 4, og friheten til å velge løsning tilpasset forholdene på stedet, jf. § 3 nr. 5? 

Som et utgangspunkt kan det sies at avvikende krav til utforming og bygging av veganlegg vil være innenfor rammene av forskriften dersom kravene til løsning ikke er i strid med det overordnede målet i § 3 nr. 2 om effektiv og trafikksikker transport av mennesker og gods, og best mulig tilpasning til bebyggelse, bomiljø, bymiljø, landskap, naturmangfold, kulturmiljø, vegetasjon og landbruksarealer. Et slikt overordnet utgangspunkt er ikke uten videre tilstrekkelig ved avklaring av handlefriheten for kommunene. Det må i tillegg være spesielle lokale forhold som gjør fravik nødvendig, rasjonelt og hensiktsmessig. Når man står overfor valget mellom flere mulige tekniske løsninger, kan den løsningen velges som gir lavest totale kostnader for samfunnet og som samtidig tilfredsstiller krav til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø, ytre miljø, klimapåvirkning, jordvern, trafikksikkerhet, trafikkberedskap, framkommelighet mv. Kommunene må naturligvis også forholde seg til de begrensninger som følger av plan- og bygningslovens bestemmelser om opparbeidelse av veg, jf. pbl. § 18-1, første ledd, bokstav a.

Når det f.eks. gjelder krav til vegbredde, inneholder Vegdirektoratets N100 om veg- og gateutforming minimumskrav til de ulike funksjonselementene av vegen (kjørefelt, fortau, kollektivfelt mv), mens plan- og bygningslovens bestemmelser om opparbeidelsesplikt inneholder maksimumskrav til vegens bredde avhengig av bebyggelsens karakter i det konkrete reguleringsplanområdet. Opparbeidelsesplikten i pbl § 18-1, første ledd bokstav a, angir at i regulert boligstrøk inntil 10 m med tillegg for fylling og skjæring og opparbeides til en effektiv vegbredde av inntil 6 meter, og inntil 20 m med nødvendig tillegg for fylling og skjæring der bebyggelse etter reguleringsplanen helt eller delvis skal tjene annet enn boligformål eller for eiendom hvor planen tillater boligblokker på 4 etasjer eller mer. Avvik fra maksimumskravene til vegbredder i plan- og bygningsloven antas ikke å være gjenstand for fravik, mens minimumskravene til vegens bredde i vegnormalene trolig kan ligge innenfor rammene av kommunenes adgang til fravik ut fra særskilte lokale forhold. 

I Vegdirektoratets høringsbrev av 12.10.2006 om forslag til revidert forskrift etter veglova § 13 er det bl.a. sagt følgende:

«På kommunale veger er det gode erfaringer med å presentere vegnormalene som et faglig tilbud, og ikke som pålegg. Av og til er det gode grunner til å bygge en spesiell vegbredde, dette kan vurderes av vegholder. Typiske situasjoner for fravik er bygater og boligveger, der tilgjengelig areal, bygninger, kommunaltekniske anlegg mm styrer vegbredden.»

I forhold til bestemmelsen om dimensjonering for tungtrafikk i § 2 i forslaget til ny forskrift sies følgende i høringsbrevet:

«Vi har vurdert om § 2 i andre halvdel bør strykes, som gjelder lettere dimensjonering på lokale veger, f.eks kommunale boligveger. Vi har latt avsnitte stå. Det kan være nyttig som et minimum på lokale veger. Kommunene kan bygge sine veger sterkere hvis de ønsker det.»

Det kan være en rekke områder hvor kommunene har behov for å fravike Vegdirektoratets vegnormaler ved sine valg av løsninger og innsatsfaktorer som er spesielt tilpasset lokale forhold. Behovene kan variere ut fra befolkningsmessige (by contra land), geografiske, geologiske, topografiske og klimamessige forhold i hver enkelt kommune. Fravik kan knytte seg til krav i N100 om utformingen av gater og veger, (herunder gate- og vegelementer (fortau, kjørefelt, sykkelfelt m.m.), avkjørselsløsninger (avkjørselsfrie, begrensning av antallet og/eller plassering og dimensjonering), belysning, kantstein, kryssutforming og svingefelt (linjeføring og stigningsforhold), nett for gående og syklende, nett for kollektivtrafikk, nett for personbiltrafikk og godstrafikk, fartsgrenser, geometriske krav/kurveradier m.m. 

I forhold til N200 om vegbygging kan lokale behov nødvendiggjøre fravik på områder som gjelder løsninger og byggemetoder for underbygning, vegfyllinger, skjæringer og skråninger, dimensjonering, materialvalg og utførelse for håndtering av overvann og drensvann, dimensjonering, materialvalg og utførelse av vegoverbygning, vegutstyr og miljøtiltak. For forsterkning og utbedring av veger kan det også være nødvendig å gjøre lokale tilpasninger som ikke fullt ut tilfredsstiller kravene i den sentrale vegnormalen om bygging.

I enhver kommunalt utarbeidet vegnormal bør det presiseres at for det tilfellet at den lokale vegnormalen ikke gir anvisning innenfor et spesifikt område for vegutforming eller teknisk løsning for vegbygging, så gjelder kravene i Vegdirektoratets vegnormaler N100 og N200. Vegdirektoratets vegnormaler gjelder jo for kommunale veger, og utgjør overordnede, nasjonale standardkrav for alle offentlige veganlegg. 

I forskrift om anlegg av offentlige veger § 3 nr.1 sies at «vegnormaler som kan ha miljø- eller samfunnsmessige konsekvenser skal godkjennes av Samferdselsdepartementet». Denne formuleringen er et overordnet krav om at Vegdirektoratets vegnormaler skal godkjennes av Samferdselsdepartementet når de har miljø- eller samfunnsmessige konsekvenser. Formuleringen betyr ikke at kommunene ikke kan ha avvikende lokale vegnormer som har samfunns- eller miljømessige konsekvenser uten at disse er godkjent av Samferdselsdepartementet. 

Når det gjelder utarbeidelse og vedtakelse av kommunale og fylkeskommunale vegnormaler, så må dette skje ved fremlegg overfor kommunestyret eller fylkestinget som er det øverste organet i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret, jf. kommuneloven § 2-1 og § 5-3 som lyder: 

§ 2-1.Kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre

Norge er inndelt i kommuner og fylkeskommuner med en egen folkevalgt ledelse.

Hver kommune og fylkeskommune er et eget rettssubjekt og kan ta avgjørelser på eget initiativ og ansvar.

Kommunene og fylkeskommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov.

§ 5-3.Kommunestyre og fylkesting. Intern delegering

Kommunestyret er det øverste organet i kommunen, og fylkestinget er det øverste organet i fylkeskommunen.

Kommunestyret treffer vedtak på vegne av kommunen, og fylkestinget treffer vedtak på vegne av fylkeskommunen, hvis ikke noe annet følger av lov.

Kommunestyret og fylkestinget kan delegere myndighet til å treffe vedtak til andre folkevalgte organer, ordføreren eller kommunedirektøren innenfor rammene av denne loven eller annen lov.

Som det fremgår av § 5-3, tredje avsnitt, er delegasjonsadgangen begrenset. Dette betyr at kommunestyret eller fylkestinget ikke kan delegere til en intern teknisk enhet/vegforvaltning å vedta lokale vegnormaler på vegne av henholdsvis kommunen eller fylkestinget. 

Avslutningsvis tilrådes kommuner som et minimum å innta en henvisning til lokale vegnormaler både i kommuneplanens arealdel i forbindelse med rullering av denne i fireårsperioden, og dessuten i reguleringsplaner som omfatter fremtidige offentlige veganlegg, jf. henholdsvis bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 3 om kvalitetskrav i arealdelen av kommuneplan, og samme lovs § 12-7, første ledd om funksjons- og kvalitetskrav til blant annet veganlegg. Det er et uavklart spørsmål om en slik henvisning er tilstrekkelig for at de kommunale vegnormalene skal ha juridisk forpliktende virkning utad. Fra private utbyggere og deres advokater kan det bli fremholdt/innvendt at en henvisning til lokale vegnormer bare er en politisk føring eller intern retningslinje som ikke er juridisk forpliktende utad.  For å være på den helt sikre siden og unngå slike innvendinger, kan det være hensiktsmessig at kommunen ikke bare henviser til, men også inntar de aktuelle bestemmelsene fra den lokale vegnormalen i reguleringsplanene.

Web levert av CustomPublish AS