Hjem/Hjelpemidler/Privat eiendomsgrense midt i kommunal veg

Privat eiendomsgrense midt i kommunal veg

Det forhold at en veg er offentlig, innebærer ikke uten videre at det offentlige er eier av selve grunnen som vegen ligger på. Veglova § 1 definerer offentlig veg som «veg eller gate som er open for allmenn ferdsel og som blir halden vedlike av stat, fylkeskommune eller kommune etter reglene i kap. IV. Alle andre veger eller gater blir i denne lova rekna for private.» 

Det avgjørende for om en veg er offentlig eller privat, er følgelig om den 1) er åpen for alminnelig ferdsel og 2) blir vedlikeholdt av det offentlige. Hvem som formelt sett står som eier eller kan anses som eier av den grunnen vegen ligger på, er ikke bestemmende for vegens status etter veglova.  

Når offentlige veger anlegges, er det vanlig praksis i nyere tider at kommunen erverver eiendomsrett til veggrunnen gjennom avtale eller ekspropriasjon. I slike tilfeller vil da hjemmelen til veggrunnen bli overført til kommunen i samsvar med ervervsmåten. I situasjoner hvor kommunen har overtatt en privat veg, kan det forekomme at kommunen har overtatt vedlikeholdsansvaret uten samtidig å sørge for overtakelse av den formelle eiendomsretten til veggrunnen.  

I mange kommuner – og kanskje særlig i eldre boligområder, men også i sentrumsstrøk med eldre bebyggelse - er det flere steder slik at den formelle, privatrettslige eiendomsgrensen til vegens naboer går i midten av den kommunale vegen. Eiendomsretten til veggrunnen er ikke på noe tidspunkt blitt utskilt som selvstendig eiendom med eget gårds- og bruksnummer og overført til kommunen. Sett fra kommunens side kan veggrunnen i disse tilfellene betegnes som «umatrikulert». I disse tilfellene blir spørsmålet om grunneier av tilstøtende eiendom er reell eier av en del av veggrunnen fortsatt, og om vegen bare ligger der som en råderett for kommunen, eller om kommunen kan anses å ha overtatt den privatrettslige eiendomsretten til veggrunnen uten at dette er formalisert?

I de såkalte «umatrikulerte tilfellene» vil det være nødvendig å foreta en nærmere vurdering av hva som faktisk og rettslig sett utgjør selve ervervs-grunnlaget for kommunens rettigheter. Det må med andre ord undersøkes hvorfor kommunen har fått en rett til å ha vegen liggende helt eller delvis på grunn som formelt sett fortsatt synes å tilhøre privat grunneier.

I de «umatrikulerte tilfellene» kan det være mange forskjellige/ulikeartede holdepunkter, rettsstiftende kjensgjerninger og faktiske grunnlag for at kommunen må antas å besitte reelle eiendomsrettigheter. Holdepunkter og grunnlag kan foreligge på bakgrunn av tidligere skylddelings- og delings-/kartforretninger, frigrunnerklæringer, skjønn, grensegangssaker, jordskifte og makeskifte, eventuelt gjennom lang tids bruk, eiendomshevd, eller simpelthen pga. uteglemt eller overføring av formell eiendomsrett i forbindelse med en eldre avtale om avståelse. Tolkningsmomenter ved vurderingen kan også ligge i eldre veglovers regler om vegbredde, og i gamle vegprofiler og ferdigvegskart. Det kan være et omfattende arbeid å undersøke forhistorien til en eldre veg, og særlig hvis det dreier seg om mange «umatrikulerte vegstrekninger» i kommunen, slik tilfellet f.eks. er i Oslo kommune.

I vegrettsforhold som ligger langt tilbake i tid, kan det være umulig å føre bevis for rettighetens stiftelse og omfang. Ingen dokumenter kan oppdrives, og personer som kunne ha bidratt med opplysninger, er for lengst gått bort. Rett til veggrunnen må i så fall kunne baseres på hevd og lang tids bruk. 

I noen tilfeller kan det bli reist sak om eiendomsgrenser for jordskifteretten fra privat grunneier langs offentlig veg med påstand om at grensen går midt i vegen. Et eksempel på en slik sak fra Østfold jordskifterett ligger i lenken nedenfor denne artikkelen. Saken er illustrerende for det som kan bli tvistegrunnlag om den eiendomsrettslige situasjonen mange år etter en bolig- og vegutbygging.

I utgangspunktet må det kunne legges til grunn at kommunale veger hører fullt og helt under kommunens råderett, uavhengig av om vegen helt eller halvt skulle befinne seg på grunn som står oppført med privat grunneier i eiendoms-registeret. Eiere av private eiendommer hvor en del/stripe av eiendommen består av kommunal veg, har ingen reell rådighet over veggrunnen. Inntil den kommunale vegen eventuelt nedlegges og et annet reguleringsformål bestemmes, vil en privat grunneier ikke ha noen rådighet over veggrunnen.

Man kan spørre seg om disse grunneierne ut fra ekspropriasjonsrettslige betraktninger kan ha krav på erstatning for den manglende/tapte rådigheten? Offentlig veg (jf. definisjonen i veglova § 1) som fra gammelt av ligger på grunn som er registrert på tilstøtende eiendom i eiendomsregisteret, kan ikke anses å ha noen økonomisk verdi for grunneierne, og da vil grunneierne heller ikke være berettiget til erstatning. Dette er åpenbart tilfellet i regulerte strøk hvor vegen er regulert til «offentlig trafikkområde» e.l., men vil også være det overveiende sannsynlige resultat utenfor regulert område.

Hvis det derimot foretas en illegitim utvidelse (også kalt «snikutvidelse») av den opprinnelige vegen, for eks. i forbindelse med istandsetting av en eldre veg, vil dette kunne stille seg ganske annerledes. Kommunen kan ikke uten videre ta i bruk nye sidearealer langs vegen til grøfter, skjæringer, forstøtningsmurer eller lignende. Dersom kommunen anser vegutvidelser nødvendig som ledd i istandsetting og vedlikehold av vegen, må dette skje ved forhåndsavtale med grunneier eller ved ekspropriasjon, jf. artikkel om vegutvidelse/-utbedring benevnt «Råderett over grunn ved siden av offentlig veg» under fanen «Spørsmål og arkiv».

Når de såkalte «umatrikulerte tilfellene» ikke er blitt ryddet opp i, dvs. at selve eiendomsretten til vegarealet formelt sett ikke er overført til kommunen, kan nok dette ha sin bakgrunn i at det kan være arbeidsmessig utfordrende for mange kommuner å bringe formalitetene i samsvar med realitetene. Ved et eventuelt forsøk på opprydding fra kommunens side vil trolig mange grunneiere motsette seg overdragelse uten erstatning eller annen form for motytelse. De erstatnings- og/eller jordskiftesakene som dette vil kunne generere, er neppe noe kommunen ser seg tjent med å gi opphav til. Så lenge kommunen har full rådighet over den kommunale vegen slik den ligger, er det da heller ikke noe behov for en tid- og ressurskrevende formalisert avklaring av veggrunnens privatrettslige status. 

Østfold jordskifteretts dom av 29.01.2018.

Web levert av CustomPublish AS