Hjem/Tema og spørsmål/Vinterdrift/1. Skader og ulemper ved snøbrøyting

1 Skader og ulemper ved snøbrøyting/-fresing og rydding av offentlig veiområder

Eventuelt erstatningsansvar for skade og ulemper ved snøbrøyting/fresing eller snørydding på offentlig veiområde forutsetter 

1) at det foreligger et ansvarsgrunnlag (uaktsomhet eller overskridelse av tålegrensen etter naboloven), 

2) at det påvises rettslig relevant årsakssammenheng mellom brøyting/fresing og skaden, og 

3) at det kan dokumenteres et økonomisk tap som følge av skaden. 

Dette er de tre hovedvilkårene for at erstatningsansvar skal kunne foreligge.

Erstatningskrav må fremsettes skriftlig av skadelidte snarest mulig etter at skaden er oppstått, og kravet må dokumenteres med blant annet bilder fra skadestedet og med så eksakt tidsangivelse som mulig for når skaden har skjedd. Det er den som krever erstatning som i utgangspunktet har bevisbyrden for at de tre hovedvilkårene for erstatningsansvar er oppfylt, herunder påviser/godtgjør de faktiske forholdene som erstatningskravet begrunnes med.

Aktuelle bestemmelser om erstatningsansvar på culpagrunnlag er skadeserstatningslovens § 2-1 nr. 1 om arbeidsgiveransvaret, og på objektivt grunnlag granneloven (naboloven) § 2, jf. § 10. Disse bestemmelsene er gjengitt nedenfor.

Også andre bestemmelser i de nevnte lovene kan komme til anvendelse ved vurderingen av fremsatte erstatningskrav.

Det forhold at naboer til offentlig vei får snø og annet inn på sin eiendom som følge av ordinær snøbrøyting/-fresing av veiområdet, er som klar hovedregel innenfor tålegrensen for ulemper og skader etter naboloven, forutsatt at arbeidet gjøres på en forsvarlig og etter omstendighetene tilstrekkelig hensynsfull måte. Sagt på en annen måte forutsettes det at eier av gjerder, hekker, trær, garasjer og andre innretninger på naboeiendom må tåle konsekvensene av normalt og forsvarlig vintervedlikehold av vei uten erstatning, og at kommunen eller utførende entreprenør ikke kan holdes ansvarlig dersom skade likevel skulle oppstå ved ordinær drift. Det er bare ved overskridelse av tålegrensen at erstatningsansvar er aktuelt etter naboloven.

Ved unormalt store snøfall eller når det kommer unormalt mye snø over lengre tid, oppstår ekstra utfordringer for veimyndigheten for å kunne opprettholde tilfredsstillende fremkommelighet og trafikksikkerhet. Under slike forhold må naboer til vei tåle enda mer av ulemper og skader enn det som gjelder under mer normale eller moderate vinterforhold. Tålegrensen etter naboloven er med andre ord tøyelig/flyttbar avhengig av de til enhver tid konkrete, foreliggende omstendigheter, jf. vurderingskriteriene i naboloven § 2, 2., 3. og 4. avsnitt.  

Skade eller ulempe pga. snø som brøytes eller freses inn på naboeiendom inneholder salt- og/eller sand og grus som må fjernes fra privat eiendom når våren kommer, ligger i de aller fleste tilfellene innenfor tålegrensen for ulemper og skader, og utløser normalt ikke erstatningsansvar. Det forhold at veier og veiområder eventuelt brøytes i større bredde enn før eller at moderne brøyteredskap kaster snøen lenger ut enn det som var tilfellet tidligere, er heller ikke ansvarsbetingende. 

Skader på stakittgjerder og lignende innretninger som tåler relativt liten ytre belastning, medfører ikke erstatningsansvar, jf. blant annet granneloven §13, første ledd. Det samme gjelder skade på hekker eller annen vegetasjon som er plassert inntil veiområdet. I alminnelighet må nabo til offentlig vei selv bære risiko og ansvar for innretninger av enhver art som er plassert i nærheten av offentlig vei, enten dette gjelder hekker, trær, gjerder eller annet som er utsatt for skade ved vinterdrift av tilstøtende veiområder. De fleste ulemper og skader som følge av vinterdrift av offentlig vei er en uunngåelig og påregnelig konsekvens av den private grunneiers beliggenhet ved/langs veien.

Nøyaktig hvor tålegrensen går etter nabolovens bestemmelser om hva som kan anses som «unødig eller urimelig ulempe eller skade», vil det i tvilstilfeller være opp til domstolene å avgjøre. Ofte vil ulemper og skader på naboeiendom medføre relativt begrensede utbedringskostnader i hvert enkelt tilfelle, og skadelidtes interesse i å bringe saken inn for rettsapparatet etter at kommunen eventuelt har avslått et erstatningskrav, er derfor vanligvis liten.

Det foreligger per i dag ikke noen domstolsavgjørelse som spesifikt gjelder tålegrensen etter naboloven i forhold til ulemper og skader som er en følge av snøfresing/brøyting/snørydding av offentlige veiområder.

Kommunen skal alltid foreta en konkret vurdering av hvert enkelt skadetilfelle. Enten er det spørsmål om uaktsomhet som ansvarsgrunnlag, dvs. ulovfestet culpa eller ansattes uaktsomhet etter skadeserstatningslovens § 2-1, nr. 1, eller det kan være aktuelt å vurdere ansvar på objektivt grunnlag etter nabolovens §§ 2 og 9. Generelt sett skal det mye til for at erstatningsansvar foreligger ved ordinær, forsvarlig vinterdrift, og kommuner bør følge en restriktiv praksis ved behandling av erstatningskrav på dette området.

Selv om det ikke er ofte forekommende, nevnes for ordens skyld at for skader som er en følge av en kontraktsbeskrevet driftsmåte/utførelse hvor vilkårene for erstatningsansvar anses oppfylte fordi tålegrensen er overskredet, må kommunen normalt bære ansvaret for. Entreprenøren kan ikke holdes ansvarlig så lenge kontraktsmessige fremgangsmåter og/eller utstyr er fulgt/brukt, med mindre entreprenøren har handlet uaktsomt. Kommunen er altså ikke ansvarlig for erstatningsbetingende handlinger fra en privat oppdragstaker, dvs. i de tilfeller hvor innleid entreprenør ved utførelsen av oppdraget har pådratt seg erstatningsansvar forårsaket av egne ansattes uaktsomhet eller ved entreprenørens selvforskyldte overskridelse av tålegrensen etter nabolovens bestemmelser. 

I de tilfeller hvor kommunen anser at en entreprenør selvforskyldt har pådratt seg erstatningsansvar overfor en nabo til offentlig vei, (dvs. uten at handlingen kan tilbakeføres til oppdragsgivers arbeidsinstruks for utførelsesmåten), kan kommunen overlate til entreprenøren å saksbehandle erstatningskravet og å foreta oppgjør eller retting overfor skadelidte. Alternativet er at kommunen saksbehandler erstatningskravet på entreprenørens vegne, foretar oppgjør med skadelidte, og dernest krever erstatningsbeløpet refundert eller dekket av entreprenøren ved trekk/motregning i oppdragshonoraret.

Av relevante lovlighetsvurderinger fra Statens vegvesen og Samferdselsdepartementet nevnes følgende:

Rettslige prinsipper om veimyndighetenes adgang til å brøyte/frese inn på privat eiendom er skissert i brev fra Statens vegvesen Vegdirektoratet til Statens vegvesen Oppland av 10. februar 1989. Her fremgår blant annet:

"Vegdirektoratet antar at en må anvende de samme rettslige prinsipper ved vurdering av ulemper ved snøbrøyting som for andre ulemper i forbindelse med vei. Ulemper som følge av normal snøbrøyting på offentlig vei, herunder snøopplag på private naboeiendommer, er gjennomgående forhold veiens oppsittere erstatningsfritt må finne seg i. Dette har vært praktisert over landet i alle år. Selv om forholdet fra tid til annen har vært påklaget, er en ikke kjent med at det har vært bestridt at det er lovlig adgang til å foreta snøbrøyting på denne måten. Resonnementet er blant annet at veiens naboer også har fordel av veien og at denne holdes oppe vinterstid, og det må av denne grunn kreves særskilte eller betydelige ulemper før ansvaret utløses fra veiholder. Nøyaktig hvor tålegrensen går kan være vanskelig å fastsette, men enkelte holdepunkter kan angis". 

I samme brev fremgår også:"At ulemper som følge av normalt vintervedlikehold må tåles uten erstatning, innebærer at det heller ikke utløser ansvar om snøen er sand- eller saltblandet".

I tillegg vises det til Samferdselsdepartementets brev av 9. desember 1969 til vegsjefen i Hordaland:

"Med enkelte unntak blir offentlige veier brøytet for snø. Dette medfører at snøen blir brøytet inn over private avkjørsler. Vanligvis strekker den offentlige veigrunnen seg ikke så langt at man unngår å brøyte snøen inn på de tilstøtende eiendommer. Dette er forhold som man må regne med ved avståelse av grunn til offentlige veiformål. Ved ekspropriasjon eller frivillig avtale om vederlaget for grunnavståelse forutsettes det tatt hensyn til ulemper som følge av dette. Er grunn avstått uten vederlag, må man gå ut fra at også ulempene ved forsvarlig snøbrøyting er godtatt dersom det ikke er tatt uttrykkelig forbehold på dette punkt". 

Skadeserstatningsloven § 2-1, nr. 1:

«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.»

Granneloven § 2:

«Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.

I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa. Det skal jamvel takast omsyn til naturmangfaldet på staden.

I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.

Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar

Granneloven § 9:

«Det økonomiske tapet nokon lid av skade eller ulempe i strid med nokor føresegn i §§ 2-5 er den ansvarlege skyldig til å bøta, anten han sjølv eller nokon han svarar for, har gjort seg skuldig i aktløyse eller ikkje. Det gjeld og skade eller ulempe av tiltak som er fremja i samsvar med avgjerder etter § 7, jf. § 8, eller av tiltak med slik oreigningsrett som nemnt i § 10 første stykket bokstav (b) eller som er lovleg etter forurensingslova av 13. mars 1981 nr. 6.

Den ansvarlege sitt ansvar kan lempas etter reglane i skadeerstatningslova § 5-2. Oppstår skade eller ulempe på fast eigedom eller ting, skal det ved bruken av skadeerstatningslova § 5-2 takast omsyn til om eigedomen eller tingen tåler særleg lite.

Når skadelidaren etter god granneskikk burde sagt frå tidlegare, kan skadebotkravet falla bort eller skadebota setjast ned.

Denne paragrafen minkar ikkje den retten nokon har til skadebot etter dei elles gjeldande rettsreglane

Web levert av CustomPublish AS